Da var det omsider på tide med en update. Det har igrunn vært det lenge, men jeg er en fryktelig travel herremann. Det, også glemte jeg det litt. Vel, siden sist har det ikke vært noen kjempestore begivenheter å fortelle om.
Skolearbeidet har gått sin faste gang, akkurat som turer ut i helgene. Var ute på Altitude Bar med folka jeg møtte da jeg var ute den kvelden jeg skrev om i posten før denne. Der var det kjempegøy, god stemning og godt øl. Dessverre så godt at jeg mistet lommeboken. Grusomt irriterende å måtte skaffe igjen alt mulig, i tillegg til at jeg mistet mange ting man ikke kan få nye av. Men men, sånn er det, ikke noe å grine over det. Selv om Pål kan fortelle om noen dagers høylytt klaging om hvor dritt alt var uten lommebok.
Øvrige helger har bestått av liknende turer ut, med varierende fornøyelsesgrad. Men stort sett har det vært gøyale turer alt sammen. Denne helgen, derimot, var en spesiell en. Dette kommer av at gud satte seg ned og tenkte.. Nei, nå er det påske, kan guttungen male egg kan jeg få ha det moro jeg og. Så han bestemte seg for å regelrett tråkke på meg. Dette i form av følgende:
Fredag bestemmer Michael (svenskjävel), Lelia og meg oss for å dra på kino. Vi så 300, som er en glimrende film. Ikke pga. dype innsiktsfulle dialoger som tar opp alt som er viktig i samfunnet. Men fordi det rett og slett ser utrolig fett ut. Nydelige scener fra Spartas storhetstid, og med Frank Miller som opphavskilde kan det jo ikke bli annet enn fett. Se bare på Sin City. Samtlige billedutsnitt er som klippet fra tegneseriene hans.
Etter filmen går vi ut og begynner å prate om å dra hjem. Jeg putter hånden i lommen, og det viser seg at jeg fant det for godt å legge de igjen på bordet hjemme i stua, istedet for å ta dem med på kino. Dette skjer såklart den helgen Pål er i Amerika. Michael og meg går hjem, og jeg får klatret opp på verandaen. Jeg bor i 2. etasje, så det gikk uten for store problemer. Jeg har selvsagt også husket å låse verandadøren. Det finnes lite som er så frustrerende som å stå utelåst på sin egen veranda og se inn på sitt eget nøkkelknippe som ligger på bordet i stua.
Vi vurderer mulighetene, og ser at eiendomsmeglerne, som har ekstranøkkel, har åpent på lørdager. Hipp hurra tenker jeg, og ser for meg at jeg slipper å betale låsesmeden for å komme inn.
Men klokka er jo 2 på natta, og eiendomsmeglerne har åpent fra 9 til 12. Jeg vil ikke reise for langt unna og risikere å forsove meg. I tillegg hadde jeg nesten ikke penger fordi etter at jeg mistet lommeboka måtte jeg bestille nytt kort, og hadde ennå ikke fått koden til denne. Michael var heller ikke gira på å betale for taxi hjem. Så det ender med at vi "sover" i trappeoppgangen utenfor døra mi. Det begynner å bli vinter her, så nettene er ikke spesielt varme. Ikke iskaldt, men kjølig nok til at å tilbringe en natt i ei betongtrapp ute ikke er noe kult i det hele tatt. Klokken 7 reiser vi oss igjen, og stikker opp på hovedgata. Vi finner en åpen kafé, og bruker halvannen time på å ha i oss en kopp kakao. La det være sagt (greit, egentlig skrevet, men du skjønner hva jeg mener!), det var en utrolig god kopp kakao.
Klokken blir 9, og vi går til eiendomsmeglerne nede i gata. Til min store fornøyelse har de også mistet nøkkelen til leiligheten min. Fett. De var veldig lei for det da. "Da er det greit".
Så, det ender meg at jeg må ringe låsesmed likevel, betale 80 dollar for å komme inn. Men jeez så behagelig senga mi var da jeg kom inn.
For å gjøre helgen komplett både vasket, sentrifugerte, og trommeltørket jeg passet mitt også. Heldigvis overlevde det. Og lørdagskvelden i bursdagen til Kristine veide opp for deler av en ellers teit helg.
Tjohei!
(Slenger med et bilde av meg selv også jeg. Siden det er min blogg lissom. På en måte.)
Når man blir spurt av en dreven fotografkompis om han kan ta portrettbilde av deg tenker man at det er koselig at han ville ha med deg. Når han fortsetter med å fortelle at bildet handler om at du skal ligge i et hav av rot og matsøl, skutt i panna, og dø som en ufin grisemann, faller takknemlighetsnivået litt. Likevel er man da ikke så dårlig kompis at man ikke stiller opp. Litt pasta i øret må til iblant. Så, for alle dere som noensinne har hatt lyst til å se meg skutt, enjoy.
